Jeg har i løpet av de siste årene jobbet ganske intenst med fotografering av bever i Øyeren. Nå som boka «Øyeren og elvene» er kommet ut har det blitt færre turer. Men noen bilder har det likevel blitt. Jeg sitter nå og går gjennom noen hundre gigabyte bilder. Her er noen smakebiter på sommerens beveropplevelser.
Denne våren har stort sett gått med til å gjøre ferdig den nye boka Øyeren og elvene. Nå er den endelig ferdig og forlengst ute i bokhandlene. Responsen har vært over all forventning og boka har solgt svært bra i de to første ukene.
Til alle som vil kjøpe boka. Boka er til salgs i lokale bokhandlere rundt Øyeren. Den kan også bestilles i andre bokhandlere rundt i landet. I tillegg selges den gjennom flere nettbokhandlere. Men NB! noen nettbokhandlere har priset boka veldig høyt. Anbefalt utsalgspris er kr 398. Hvis du ikke får tak i boka til en fornuftig pris der du bor kan du kontakte forlaget direkte på mail post@norsknatur.no
Hilsen Øystein Søbye
Jeg har laget boka sammen med Sverre Solberg fra Lillestrøm, han har hatt hovedansvaret for teksten, mens jeg har hatt hovedansvar for bildene. Teksten under her er sakset fra bokas innledning.
Ved en kulp i ei elv
Kjenner du ei elv? Gå dit. Gå dit en vårmorgen, en sommerkveld, en høstdag. Kast en stein i vannet. Ringene blir borte. Elva er den samme, men aldri helt den samme likevel. Sånn er det med deg også. Du er deg, men ikke helt den samme som i går, som i fjor. Tidens elv, sier vi. Noen forbanner den, men det er lite vi kan gjøre.
Øyeren er ei elv, den også. «Ælva», sa folk. Du ser det bare ikke så godt. Vannet strømmer, tiden går. Øyeren er en kulp i ei elv, sier noen. Kulper er fine. Der er det fisk, og der er det stille. Du kan tenke at tiden står stille her. En hvilepause er det i hvert fall. Og du kan ta en hvilepause, du òg. Sette deg ned ved vannet. Se på speilbildet av deg sjøl og av skyene som driver forbi. Tenke over litt av hvert.
Det er slik vi håper denne boka er også. En kulp i livet. Kanskje kommer det noe drivende. Kanskje glitrer det i vannet. En fiskekropp. En tømmerstokk. Løv og greiner, gamle historier og nye muligheter. Elva gjør noe med deg. Tiden gjør noe med deg. Klokere kanskje? Eller bare litt eldre. Men hvilepauser er viktige. Kulper er viktige. Det er for få kulper i verden.
Vi har Jotunheimen og Lofoten, Vøringsfossen og Gjende. Naturhelligdommer på glansede postkort med fire språk. Norwegen, står det. Norvege, Norway, Norge. The land of the midnight sun. Vi har elver som renner som 17. mai-tog gjennom vår nasjonale bevissthet. Men Øyeren, hvor er vel det? Nordens største et eller annet? Et sted med mygg og fugl, flom og leire. Et sted man ikke har vært.
Hit kommer ikke busslaster med fotograferende japanere. Her seiler ingen cruiseskip med amerikanske pensjonister. På sett og vis er det likevel landets grunnfjell som «renner» her. Snøen som faller over Glittertind vil en dag smelte og sildre ned i en bekk som før eller siden renner ut i Øyeren. Fjellene slipes ned, og partiklene fraktes med elvene ut i deltaet, hvor de synker til bunns og danner øyer.
Fra Hurdalssjøen snirkler Andelva seg forbi landets politiske grunnfjell, Eidsvollsbygningen. Andelva, som en gang var ei fabelaktig ørretelv, ble landets Themsen, ei industrielv på godt og vondt. Lenger sør, mellom Strømmen og Lillestrøm, renner Sagelva. På det meste var 30 sagbruk i sving der, og hestesleder med plank kjørte i kø til hovedstaden. Elvene var grunnlaget for landets første storindustri — sagbrukene.
«Skogens grønne gull» fløt nedover vassdragene. Fløterne løp på glatte stokker og spytta snus. Plankeadelen fra Christiania holdt storslåtte selskaper på godsene sine. Hvert år passerte millioner av stokker sorteringsanlegget ved Fetsund, men i 1985 var det slutt. Da gikk det siste slepet over Øyeren, og tømmerfløtinga på Glomma var historie.
Vassdraget har vært både venn og fiende. I juni 1860 sto jernbanen mellom Lillestrøm og Leirsund under vann. Togene ble erstattet av dampskip, som navigerte etter hustakene som stakk opp av vannet. Og var det ikke flommer som herjet, hendte det at selve grunnen sviktet. Fra oktober 1795 til februar året etter kunne man gå tørrskodd over Vormas elveløp. Tesenfallet, leirskredet ved Tesen gård i Nes, demmet opp elva, og Mjøsa steg med åtte meter.
Ta en tur langs vassdragene! Oppdag nye verdener! Hurdalssjøen blinker blått mellom grankledde åsrygger. Sandstrender inviterer til badeliv, sjøen til fiske etter stor ørret og abbor. Langs Andelva kan du rusle på historisk mark, og fra bredden av Vorma kan du se sangsvaner i dampende frostrøyk en kald vinterdag. Nitelva, Leira og Losbyelva byr på jungelopplevelser for dem som padler. Nattergal og åkerrikse synger i varme forsommernetter, og beveren lurer rundt hver sving. Båtfolket kan tøffe rundt i et øylandskap som savner sidestykke i Norden. Nordre Øyeren er Norges Everglades, en frodig våtmark med «krokodiller» i sivet og et tjuetalls fiskeslag. Verdens beste
gjeddevann, sier noen. Her kan du følge naturens humørsvingninger, fra vinterens stille melankoli til sommerens hektiske båtliv. Øyerens mudderbanker er trekkfuglenes matstasjon, vår som høst.
Denne boka dekker området fra Akershus’ fylkesgrense i nord til Solbergfoss i Østfold i sør. Vi har ikke gått inn i marka, men fulgt sideelvene gjennom kulturlandskapet. Vi har fisket og padlet, ruslet på stier, spionert på bever og speidet etter fugl. Vi har møtt svømmende rådyr og elg. Vi har hørt tranenes rop og knoppsvanenes vingeslag. Vi har sett tåka letne over deltaet en råkald oktobermorgen og møtt vårens første vipe på Årnestangen.
Jo da, dette er ei bok om Øyeren og elvene, men like mye ei bok om entusiasme, om gjeddefiskernes lidenskap, båtfolkets tøff-tøff-lykke, fugleelskernes ekstase over en gjestende sibirsnipe, kajakkpadlernes himmelske fred og idealistenes utrettelige jobb med å bevare kulturminner. Vi hadde tenkt å lage ei bok om natur og friluftsliv, men ble virvlet inn i ei flommende elv av engasjement og idealisme. Det er det denne boka handler om. Det også.
Alle som har prøvd å fotografere på en tiurleik, vet at det kan være vanskelig. En tiurleik kan strekke seg over flere kvadratkilometer i skogen. Og selv om en finner spillplassen til en tiur er det langt fra sikkert at det er han som er sjefen – og røyene kommer bare til sjefen. Og har en først funnet sjefen så er det slett ikke sikkert at det er han som er sjefen neste år.
Men det er flere frustrasjoner i vente for en som vil ta bilder; har du funnet sjefen kan du være sikker på at han spiller bak teltet den første natta, og når du neste natt har snudd teltet spiller han der du håpet han skulle spille forrige natta. Men umulig er det ikke. Jeg fikk fine tiurbilder for et par år siden. Nå har jeg sammen med Pål Brenne utforsket en ny, lovende leik her i nærheten. Men selv ikke etter mange netter ute og utstrakt bruk av viltkameraer, har vi klart å lokalisere sjefen. Og selv om flere av viltkameraene har tatt en masse bilder har ikke vi klart å få noen festet til brikken selv. Desto mer frustrerende har det de siste ukene vært å lese alle begeistrede facebookmeldinger, med tilhørende knallbilder fra tiurleikene.
Bildet under er det beste jeg selv fikk på årets tiurleik – og det er jo sant og si ikke noen tiur og heller lite å skryte av. I gamle dager hadde vi iblant konkurranser om kveldens dårligste bilde på BioFotomøtene – der kunne det kanskje hevdet seg.
De siste ukene har jeg vært hektisk opptatt med å gjøre ferdig boka Øyeren og elvene, som kommer fra trykkeriet den 30. mai. For noen dager siden leverte jeg de siste filene til trykkeriet, noen dager før beregnet. Da hadde jeg altså noen dager til overs. Tiurleiken orket jeg ikke prøve igjen etter alle bomturene, så jeg tok heller en tur på orreleiken, første turen i år.
På orreleikene skjer det alltid noe, det er som regel aldri forgjeves å legge seg til der. Tanken i år var å få noen gode slåssbilder, det har jeg ikke så mange av fra før.
Og slossing blei det. Ingen høner å se, så parringa er nok over for i år. Og det var færre haner enn vanlig. Det samme hører jeg fra andre orreleiker rundt omkring.
Det første spillet startet i 4-tida om morgenen. I gamle dager ville det vært umulig å fotografere under så lite lys, men med D3S går det som en lek.
Det første spillet var over i femtida. Jeg satt i stolen og halvsov mens jeg ventet. Da med ett kom denne karen inn fra høyre.
Det var litt etter fem, etter det første orrespillet og før det andre (om den hadde kommet litt før eller seinere ville jeg hatt orrhaner i forgrunnen). Så den komme luntende inn fra høyre, rundt femti meter fra teltet. Det tok litt tid før jeg trodde mine egne øyne og fikk rettet kameraet mot den. Da var den rett foran teltet. Den må ha hørt meg eller sett bevegelsen i kameraet, for den ser på meg i det bildet blir tatt. Kameraklikket fikk den til å stoppe og så stikke av innover myra. Den økte ikke farten, bare endret retning vekk fra meg. Fikk to gode bilder (de som er her i bloggen), og en haug dårlige mens den stakk + en uskarp video, videokameraet klarte ikke fokusere og hadde dessuten dugg på linsa. Men en ser jo dyret så den er god dokumentasjon – noe en kan trenge i disse tider.
Jeg har alltid håpet det skulle komme noe ekstra utpå myra under orreleiken; noen traner, en elg eller en rev. Men en ulv, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve- og det har ikke helt gått opp for meg enda…
Vinteren har så langt ikke vært så altfor fotogen. Mildvær og rein er ikke det en ønsker seg i slutten av desember. Men det er i grunnen greit siden jeg nå tilbringer de fleste av døgnets våkne timer foran PCen, i arbeide med den nye boka om Øyeren og elvene. Arbeidet skrider fremover, og vi regner med å ha boka ferdigtrykt omtrent samtidig med at bjørka er blitt grønn i Nordre Øyeren Naturreservat. Du finner noen oppslag fra boka på slutten av dette innlegget.
Når en snakker om naturreservatet er det fugl, og ikke pattedyr, de fleste tenker på. Men det er en del firføttinger å se; bever ser en på hver eneste tur, og iblant kan en være så heldig å få se elg eller rådyr. Elg ser en mest av vår og høst; den er ikke så glad i å være på øyene mens det beiter kyr der. Det beiter sauer og kuer på de fleste øyene, noe som bidrar til å holde landskapet åpent.
En gang på begynnelsen av 90-tallet fikk jeg et oppdrag fra miljøvernavdelingen. Det gikk ut på å fotografere flere verneverdige kulturlandskap i fylket. Et av stedene jeg besøkte var en mange hundre år gammel finneplass langt inne på skauen, ikke så langt fra svenskegrensa.
Jeg ble advart om at det gamle ekteparet som bodde der var av det eksentriske slaget og at de ikke var særlig velvillig innstilt til besøkende. Det gikk historier om at de med børse i hånda møtte folk i bakken opp til gården og truet dem ned igjen til riksveien.
Men det var kanskje ikke så rart at de helst ville være for seg selv. Jeg har seinere hørt at de ble mye ertet og plaget for sin livsstil. De levde omtrent som folk gjorde for hundre år siden. Husene på plassen stod stort sett til nedfalls, kun det aller mest nødvendige vedlikehold ble gjort, og hygienen var det nok så som så med.
Det handler om å møte folk med respekt – også de som har valgt å leve et liv annerledes enn vi selv gjør. Johan og Anne var vant til å bli sett på som noen rare gamlinger langt inne på skauen. De hørte vel aldri noen si noe positivt om hjemmet sitt, og de var nok flaue over hvordan bygningene så ut. Desto mer rørende var det å se hvor glade de var over at det kom folk utenfra som mente plassen deres var et botanisk paradis. De viste meg rundt på engene for å se østlandets største bestand av solblom, et rart grantre, en spesielt stor og staselig einer, en fantastisk rik eng med ballblom, orkideer og bakkesøte. Disse folka, som jeg var blitt advart mot, viste seg å være to søte, gamle mennesker som jeg er glad for å ha blitt kjent med.
Plassen drev de omtrent som forfedrene hadde gjort i generasjoner før dem. Noen få sauer hadde de helt fram til ulven tok dem på begynnelsen av 90-tallet. Engene ble slått på gamlemåten, kunstgjødsel brukte de aldri og hvorfor skulle de ha traktor så lenge de hadde hest.
Johan hadde arbeid nede i bygda, mens Anne i sin tid tok på seg anleggsarbeide sammen med hesten. Helt til slutten av 80-tallet ryddet hun og hesten stein fra jordene, stablet dem opp til steingjerder og til en ny gårdsvei.
Johan og Anne ville ikke at jeg skulle ta bilde av husene på plassen eller nærbilde av dem selv. Jeg respekterte det, bortsett fra denne ene gangen da jeg snek meg til å få med husene i bakgrunnen. Her er de begge godt over 80 år. Nå som de begge er borte angrer jeg jo på at jeg ikke overtalte dem til å la meg ta noen portretter.
I 2007 kjørte jeg innom plassen på vei tilbake fra NNs høstmøte på Finnskogen. Da bodde Johan i en campingvogn nede ved hovedveien. Anne hadde gått bort året før, etter å ha bodd en stund på sykehjem.
I bekken nedenfor plassen har det vært demning, sag og kvern. I dag er det ikke mange spor å se etter virksomheten. Dette bildet og de følgende er tatt i 2011.
Utenfor bislaget til høyre satt jeg ofte i skyggen sammen med Johan og Anne. De fortalte om livet på skauen, om Johans tid i Garden og om Annes oppvekst innunder Gaustatoppen i Telemark, om jakt og fiske – og om rovdyr. De var ikke akkurat begeistret for at ulven var kommet tilbake til skogene. Jeg lot meg aldri lokke inn i en diskusjon om rovdyr – de hadde sin mening, jeg hadde min.
Johan døde i 2008. På krakken ved peisen ligger hundefløyta hans sammen med en tom pose pipetobakk.
Solblomst og marimeltrutevinge.
Nå er det kommet nye eiere på plassen. Folk som har respekt både for stedet og for de som en gang levde der. Låven er under restaurering og deler av enga som var i ferd med å gro igjen er blitt ryddet.
Men det vil aldri kunne bli slik det var dengang Johan og Anne levde…
Sesongen i Nordre Øyeren startet tidlig i år. Allerede i begynnelsen av april hadde jeg båten utpå. Jeg har stort sett arbeidet med boka om Øyeren og elvene som kommer utpå nyåret. Har lagt ned mye tid i å få gode bilder av havørn og fiskeørn, men det er vanskelige arter å komme innpå dette. Likevel har innsatsen betalt seg – et par-tre gode bilder har det blitt. Kommer til å legge dem ut med tid og stunder.
Fjoråret ble mye preget av beverfoto og jeg mener jeg nå har nok bilder for boka. Det har derfor ikke blitt så mange turer der jeg har fokusert på beverfoto. Men det er mye bever i området – og noen bilder har det blitt. Her er noen av dem.
Forfatter og fotograf Øystein Søbye er født og oppvokst i Lørenskog og bor nå i Fetsund. De siste par årene har de fleste av hans reiser foregått i hjemlige trakter – først og fremst på Øyeren – siden han jobber med en bok om Øyeren og elvene Vorma, Glomma og Leira. Boka viser deg hva du kan oppleve langs Norges vakreste veistrekninger. I tekst og praktfulle bilder beskrives 26 eventyrlige reiser, gjennom alle landets fylker, fra Grense jakobselv til Utvær og fra Lindesnes til Hamningberg.
 |
| Morgenstemning på Finnskogen. |
Den fyldige teksten gir grundig informasjon om vakker natur, flora og fauna, tur- og fiskemuligheter, historie, severdigheter og opplevelsesmuligheter i de områdene som besøkes. Reisene foretas med bil, med båt og til fots. Alle kapitlene er utstyrt med kart over reiseruta, guide til rutas høydepunkter og en fyldig oversikt over hvor du kan finne flere opplysninger.
 |
| Fiskende havørn. Flatanger i Nord-Trøndelag. |
Dette er ei bok for alle som liker å reise i Norge og som ønsker inspirasjon til sin egen reise inn i eventyret.Boka er gitt ut på Nova forlag, selges i alle bokhandlere og koster kr 398,-. ISBN 978-82-92390-60-3.
 |
| Midnatt ved Djevelens tanngard på Senja. |
 |
| Rullesteinsstrand i Varanger. |
 |
| Fra Jæren. |
 |
| Kannesteinen i Måløy. |
 |
| Sognefjellsveien. |
Årets orreleik var minnerik. Det skyldes først og fremst to arrige kamphaner – og dernest D3S; et enestående fotografisk verktøy. For å ta det siste først; noen husker kanskje gamle dager, da vi hadde valget mellom god kvalitet på Velvia, brukbart på Fuji 100 og
elendig på 400 og 800 asa-filmer? Med D3S er problemene ute av verden. Fotografere på 4000 ASA, kanskje til og med 8000 elelr 12000? Ikke noe problem. Tidligere pleide jeg sove over det første spillet, det var så allikevel for dårlig lys. Men det er da det skjer mest og spillet er på det mest intense.
 |
| De er et stolt syn der de sleper vingene over myra, spenner lyren og sjoer intenst. |
Så til kamphanene. Det var en hane som skilte seg ut, rank og flott i fjærdrakten. De fleste holdt seg på respektfull avstand fra ham. Men han hadde en arrig opponent, en hissigpropp som etter å ha fått bank i flere uker, var nesten fri for fjær. Men enn så pjuskete han var, så ga han aldri opp (synes å huske noen lignende typer fra enkelte
fester på 70- og 80-tallet. Ingen nevnt, ingen glemt). Dermed ble det mye slåssing på myra, og når hissigproppen fikk se sjefen ha seg med en kremdame, rant det fullstendig over for ham…
 |
| Ei orrhøne ankommer myra… |
 |
| .. og straks våkner kamphanene til liv. |
 |
| Hissigproppen til høyre. |
 |
| Høna har gjort sitt valg… |
 |
| .. men det finner ikke hissigproppen seg i! |
 |
| Og til slutt – for alle dere som lurer på hvordan fugler egentlig gjør det. De presser kloakkåpningene mot hverandre slik at hanen får overført sine spermier – det faglige, og svært romantiske navnet på denne teknikken, er «kloakkysset». Her er høna klar. |
Veldig flotte bilder du har fått på orreleik!
Nr 1 og 4 var fantastisk! mens resten var så si like flotte!
God helg!
Mvh Henrik
Gratulerer!!!!!
 |
| En kald januardag ved Bingsfossen i Sørum. Fuktigheten i lufta fryser til iskrystaller som svever rundt med den lette vinden. |
 |
| Det er mye slossing og uvennskap på fugleleiken. Men for den som vinner kampen venter belønningen; å hoppe bukk over høna. Her ser en forøvrig det såkalte kloakkysset. |
 |
| Det er ikke bare på skogsfuglleikene det går hardt for seg. Sothønene er noen skikkelige råtasser, som virkelig går inn for å skade motstanderen. |
 |
| Tidlig vår i Nordre Øyeren naturreservat. Det er lav vannstand i Glomma før snøsmeltingen i fjellet har satt inn. De store tørrlagte mudderbankene er viktige for fugl på trekk, særlig vaderne. |
 |
| Et par uker seinere så det sånn ut. Flommen er på sitt høyeste og dekker nå store deler av øyene i Nordre Øyeren naturreservat. |
 |
| Nordre Øyeren er et paradis for beverne. Denne karen er travelt opptatt med å klø seg på magen og bryr seg ikke stort om fotografen. |
 |
| Noen dager i skjul ved en av stillene langs Leira ga fine opplevelser. Ikke minst med disse to svanene. De hørte til hvert sitt par som hadde delt stilla mellom seg. På grensen mellom revirene hadde de iblant revirkamper som her. |
 |
| Ved Bingen lenser ble det for noen år siden funnet en 2000 år gammel stokkebåt. På museet Fetsund Lenser har de en kopi av den båten, hugd ut av en enorm eikestamme. Den fikk vi låne til en padletur opp elva Rømua. Her er vi på tilbakeveien, mens vi passerer «Den spanske armada»; lensekarene i Bingen Lenser i Glomma. |
 |
| St. Hansfeiring ved Øyeren. |
 |
| Nok et bilde som er tatt med tanke på Øyeren-boka. En stor øyestikkerlarve. |
 |
| I Nordre Øyeren naturreservat hekker det småfugl i nær sagt hvert eneste tre. Her en blåmeis. |
 |
| Min kamerat Oscar har en gård ved Øyeren. Han er levende opptatt av dyrelivet og av å ta vare på kulturlandskapet på gården. Oppunder mønet på låven har han fått montert en reirkasse for tårnfalk. Vi trodde det var bare fem unger i kassa, men etter hvert viste det seg at det var hele sju unger der. Alle kom på vingene, noe som er uhyre sjeldent. |
 |
| Som forelder mener jeg det er viktig å lære ungene å glede seg over naturen. Og hva er da bedre enn å ta dem med og fiske småørret i en av de mange bekkene og små elvene som renner ut i Øyeren. |
 |
| I august hadde vi et nydelig nordlys over Østlandsområdet. Her med Nordre Øyeren naturreservat i forgrunnen. |
 |
| Ildsjelene i foreningen Mørkfos Venner holder dem gamle lensebåten Mørkfos i drift. Her er de på sin årlige tur over Øyeren til Sandstangen i Østfold. |
 |
| Tidlig på vinteren kan en oppleve stemninger som dette der sola så vidt lyser gjennom den råkalde tåka. Monsrudvika i Nordre Øyeren naturreservat. |
 |
| Museumsjernbanen Tertitten kjører daglige turer mellom jul og nyttår. Ta plass, lukk dørene, endestasjon Galtwort. |
Vi ønsker deg et godt nyttår! 🙂
Kåre
%2BPortrett,%2BRunde%2Bmai%2B2010.jpg "Naturfoto Einar Hugnes"){kind=small}
Fortsatt fin kveld til deg.
Beate
Bak syv blåner 