I de siste par månedene har det blitt lite blogging og mye bokarbeid. I forrige uke kom
boka «Smak av Oslomarka» fra trykkeriet. Den har jeg laget sammen med Ola Einbu,
«kultursjef» i Romerikes Blad. Det er en flott følelse å sitte med tre års arbeid samlet mellom to permer. Vi er svært fornøyd med resultatet og håper mange markatravere og friluftsfolk synes det samme.Under finner du bilder fra boka, bokas vaskeseddel og forordet. Boka er gitt ut på
kulTurforlaget, er på 168 sider i stort format, og koster 348,-.
Bli med på tur i eventyrskogen. Myke skogstier tar deg med til store naturopplevelser – og til 28 trivelige markastuer. Les om stedenes historie og bli kjent med menneskene som bor der. Sett deg til bords og smak på maten som serveres.
Denne boken gir deg mange gode turtips – i tillegg får du stuenes beste oppskrifter. Den viser deg Marka sett fra luften, og den forteller historier de færreste kjenner til: Hvordan har det seg at peisestua på Kobberhaughytta i Nordmarka opprinnelig var en gymsal, og hva gjorde Solan Gundersen på Rustadsaga i Østmarka? Hvorfor kjøpte åtte velsituerte herrer fra Christiania småbruket Nygård i Bærumsmarka, og hva hadde kong Olav med innredningen av Løvlia skistue på Krokskogen å
gjøre?
Denne boken gir deg breddfulle smaker av
Oslomarka. Velbekomme!
Bokas forord:
Velkommen til Oslomarka.
Velkommen til et eventyrlig friluftsområde, som kanskje er større enn du tror. Oslomarka strekker seg nemlig over fem fylker og 19 kommuner og er på om lag 1.700 kvadratkilometer. Til sammenligning er Oslo kommune 454 kvadratkilometer og
Bærum kommune 192.
I en periode på to år har vi reist rundt og sanket opplevelser fra Markas grønne skoger; vår, sommer, høst og vinter. Vi har besøkt 28 markastuer og gått lette, flotte og krevende turer i Nordmarka, Romeriksåsene, Østmarka, Sørmarka, Vestmarka, Bærumsmarka, Lillomarka og Krokskogen.
Om dette store området er det skrevet flere bøker – om flora og fauna, turstier, sykkelruter, kanoturer og fiskemuligheter. Ingen av dem har tatt for seg alle smakene markastuene kan by på. Denne rikt illustrerte boken gjør det. Den byr på stuenes kultur- og gårdshistorie, kombinert med mat og oppskrifter som er spesielle for de enkelte stedene. Den presenterer de som driver stuene, forteller om opplevelsesmuligheter og severdigheter i området og gir forslag til turer. Vi tar deg også med opp i fly slik at du får se Oslomarka fra en ny og annerledes vinkel.
Marka er tilgjengelig for alle. De grønne åsene ligger som en skogkledd krans rundt byene og tettstedene i hovedstadsområdet. En knapp halvtime fra Karl Johan tar myke skogstier deg videre ut på tur i Nordmarka. Kort vei fra Sandvika storsenter kan du gå på ski i velpreparerte løyper, på vei mot Nygård eller Brunkollen i Bærumsmarka. Fra den tette trafikken på E6 ved Karihaugen, er det kort vei inn i Østmarka, til flotte fiskevann, til et mylder av turmuligheter og serveringssteder med
fersk bakst.
Felles for alle markastuene er at vertskapet selger egne hjemmelagde produkter til turgåere; nystekte boller, wienerbrød, kringler, vafler eller smultringer. Noen av stedene inviterer til selskap og kan da fristemed lekre retter. Mariholtet sportsstues meny inneholder blant annet kalvefilet i madeirasaus, ristet kveite med kremet
hvit-vinssaus og smørdampede sukkererter – og kanskje med en skogsoppsuppe som
forrett. På Kobberhaughytta i Nordmarka kan du sette deg til bords og bli servert marinert scampi etterfulgt av stekt tiur, med crème brûlée til dessert. På Trollvannstua i Lillomarka bys det på overraskende smaker som forvellet asparges med bacon, rosmarin og ansjos. Setter du deg til bords på Kikutstua, kan det være at både vin og mat smaker spesielt godt. For skal du inn til stua, som ligger i hjertet av Nordmarka, må du komme deg inn dit for egen maskin; til fots, på ski eller med sykkel. Etter måltidet behøver du ikke bekymre deg for hjemturen. Stua har mange koselige rom for overnatting.
Visste du at det var i en hoppbakke ved Skeidarkollen i Sørmarka at Eddie the Eagle lærte å fly, at det er flere religiøse malerier i skogen rundt Sandbakken i Øst-marka, og at det på Solli gård i Vestmarka har levd folk i mer enn tusen år. «Smak av Oslomarka» gir deg disse og flere spennende historier.
De mange delene av Oslomarka har på sett og vis sin egen signatur. Sørmarka er for eksempel ikke ett sammenhengende skogsareal, men består av fire områder, adskilt av tettsteder, jernbane og dyrket mark. Det sørligste er Gaupesteinsmarka. Navn har den etter en stein som er 20 meter lang, 10 meter bred og nesten 8 meter høy. Det populære turmålet er grensemerket mellom Ski og Enebakk i Akershus og Hobøl i Østfold. Den er også knutepunkt for Gaupesteinsmarkas mange stier og løyper.
Mens Krokskogen i Buskerud kan varte opp med utsikttopper på 600–700 meter over havet, er det få av åskammene i Sørmarka som strekker seg over 200 meter. Og på grunn av den nære beliggenheten til Oslofjorden er klimaet her ganske mildt. Mens man på vårparten fortsatt kan lange ut i løypene i Romeriksåsene og Nordmarka, blomstrer hvitveisen sør i Marka.
Både Oslo, Akershus, Buskerud og Oppland møtes i Nordmarka, og over én million mennesker har dette eldoradoet som sitt rekreasjonsområde. Naturen byr på det meste, fra store skogsvann til små tjern, fra bratter og seige utforkjøringer til kulturhistorie og dype daler. Fra åpent og mildt landskap til Oslos nordligste
punkt og aller høyeste topp, Kjerkeberget på 631 meter over havet, på grensen til Lunner og Oppland.
Østmarka har sin helt særegne topografi med svært vekslende terreng, preget av nord-sør-gående dalsøkk, som kan være både trange og stupbratte, så det er best å ikke legge turen på tvers av dalførene.
Blant de første som viste vei inn i skogseventyret var forstmann og eventyrforfatter Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885) og jeger og forfatter Bernhard Herre (1812-1849). Asbjørnsen begynte tidlig i tenårene å ferdes ute i skog og mark, og han delte senere sine naturopplevelser med leserne i en hel rekke fortellinger. I «Kvernsagn» tar han leseren med ut i naturen på sin ordmaleriske måte:
«Den klare luft, høylukten, blomsterduften, gangen, fuglekvitteret og de friske, luftningene ved elven, virket i høy grad opplivende på mitt sinn. Da jeg kom over broen ved oset, begynte solen å helle mot åsranden; snart lånte den aftenskyene sin beste glans, forat de en kort stund kunne fryde seg ved den fremmede prakt og speile
seg i de klare bølger; snart brøt den igjennom skydekket og sendte ut en
lysstrime, som dannet gylne stier i de mørke barskoger på den andre siden av
vannet. Efter den hete dagen førte aftenvinde med seg en forfriskende duft fra granene; og de fjerntklingende, hendøende toner av gjøkens aftensang stemte sinnet til vemod.»
Bernhard Herre hadde i likhet med Asbjørnsen en malerisk observasjonsevne. Men i motsetning til sin venns lystige fortellinger, formidler Herre en stemning av «ørkesløse myre». Likevel drar han år etter år ut i Marka med børse og hunder, selv om han var «ingenlunde vel tilmode». I boken «En Jægers Erindringer», som ble utgitt etter hans død, skriver han slik om en regntung tur: «Da jeg kom op paa Aasen, hang den vandige mørkegraae Himmel over det ubeskrivelig melancholske Landskab. Her havde man en viid men trykkende Udsigt.»
Folk lot seg begeistre av både Asbjørnsens muntre og Herres mer dystre fortellinger. Men det skulle likevel gå mange år før de fulgte i fotsporene deres. Arbeiderklassen hadde lite behov for fysisk adspredelse etter en lang arbeidsuke, og det var i første rekke borgerskapet i Kristiania som på 1880-tallet søkte mot friluftslivet i Oslomarka. På den tiden hadde Bernhard Herres bok allerede nådd sitt tredje opplag. Samtidig åpnet konsul Thomas Heftye Frognerseteren for allmennheten. Og i 1890 ble det som er kalt verdens første skikart utgitt av ingeniør Ernst Bjerknes. Kartet fikk navnet «Nordmarken og Sørkedalen for Skiløbere og Turister». Holmenkollbanen ble i 1898 forlenget fram til Besserud, og stadig flere oppdaget gleden ved å søke skogens ro.
Dette var starten på det som i tiårene og hundreåret som fulgte skulle bli en folkevandring ut i Oslomarka. Folk snørte sin sekk og la ut på tur. I dag er forholdene lagt svært godt til rette, ikke minst takket være Skiforeningen, som ble stiftet i 1883, og som er en av landets største og eldste friluftsorganisasjoner med rundt 60.000
medlemmer. I alle år har formålet vært å arbeide for «utbredelse av skiidrett og annet friluftsliv, samt å arrangere Holmenkollrennene». Årlig merker og preparerer foreningen over 2.000 kilometer løyper i Oslomarka.
Under arbeidet med «Smak av Oslomarka» har vi fått en smak av det gode liv. Ferden har gått gjennom vakkert landskap, langs idylliske skogsvann og viltre elver, til
luftige topper og bratte lier fargelagt av rødmende tyttebærlyng. Vi har fulgt brede skogsbilveier og snirklete stier på vei ut i eventyret. Til et fiskerikt og blinkende vann langt fra hverdagens oppgaver og gjøremål, til et sted hvor pulsen er lav.
Ved et lite skogstjern knitrer det i et kaffebål. Det spraker fra furukubber, og den blågrå røyken stiger stille til værs. Under torvkanten står storørreten på lur, og en musvåk sirkler på himmelen.
«Smak av Oslomarka» viser vei til steder du kan sanke slike opplevelser; langt til skogs og til topper hvor utsikten er vid. Til stuene der vertskapet venter med gode smaker og brede smil. Det eneste du behøver å gjøre, er å legge ut på tur.
Ola Einbu og Øystein Søbye
%2BPortrett,%2BRunde%2Bmai%2B2010.jpg "Naturfoto Einar Hugnes"){kind=small}
.jpg "Hans HB"){kind=small}
Bak syv blåner 