Den nye boka – Øyeren og elvene – er ferdig!

Denne våren har stort sett gått med til å gjøre ferdig den nye boka Øyeren og elvene. Nå er den endelig ferdig og forlengst ute i bokhandlene. Responsen har vært over all forventning og boka har solgt svært bra i de to første ukene.

Til alle som vil kjøpe boka. Boka er til salgs i lokale bokhandlere rundt Øyeren. Den kan også bestilles i andre bokhandlere rundt i landet. I tillegg selges den gjennom flere nettbokhandlere. Men NB! noen nettbokhandlere har priset boka veldig høyt. Anbefalt utsalgspris er kr 398. Hvis du ikke får tak i boka til en fornuftig pris der du bor kan du kontakte forlaget direkte på mail post@norsknatur.no
Hilsen Øystein Søbye

Jeg har laget boka sammen med Sverre Solberg fra Lillestrøm, han har hatt hovedansvaret for teksten, mens jeg har hatt hovedansvar for bildene. Teksten under her er sakset fra bokas innledning.

Ved en kulp i ei elv
Kjenner du ei elv? Gå dit. Gå dit en vårmorgen, en sommerkveld, en høstdag. Kast en stein i vannet. Ringene blir borte. Elva er den samme, men aldri helt den samme likevel. Sånn er det med deg også. Du er deg, men ikke helt den samme som i går, som i fjor. Tidens elv, sier vi. Noen forbanner den, men det er lite vi kan gjøre.

Øyeren er ei elv, den også. «Ælva», sa folk. Du ser det bare ikke så godt. Vannet strømmer, tiden går. Øyeren er en kulp i ei elv, sier noen. Kulper er fine. Der er det fisk, og der er det stille. Du kan tenke at tiden står stille her. En hvilepause er det i hvert fall. Og du kan ta en hvilepause, du òg. Sette deg ned ved vannet. Se på speilbildet av deg sjøl og av skyene som driver forbi. Tenke over litt av hvert.

Det er slik vi håper denne boka er også. En kulp i livet. Kanskje kommer det noe drivende. Kanskje glitrer det i vannet. En fiskekropp. En tømmerstokk. Løv og greiner, gamle historier og nye muligheter. Elva gjør noe med deg. Tiden gjør noe med deg. Klokere kanskje? Eller bare litt eldre. Men hvilepauser er viktige. Kulper er viktige. Det er for få kulper i verden.

Vi har Jotunheimen og Lofoten, Vøringsfossen og Gjende. Naturhelligdommer på glansede postkort med fire språk. Norwegen, står det. Norvege, Norway, Norge. The land of the midnight sun. Vi har elver som renner som 17. mai-tog gjennom vår nasjonale bevissthet. Men Øyeren, hvor er vel det? Nordens største et eller annet? Et sted med mygg og fugl, flom og leire. Et sted man ikke har vært.

Hit kommer ikke busslaster med fotograferende japanere. Her seiler ingen cruiseskip med amerikanske pensjonister. På sett og vis er det likevel landets grunnfjell som «renner» her. Snøen som faller over Glittertind vil en dag smelte og sildre ned i en bekk som før eller siden renner ut i Øyeren. Fjellene slipes ned, og partiklene fraktes med elvene ut i deltaet, hvor de synker til bunns og danner øyer.

Fra Hurdalssjøen snirkler Andelva seg forbi landets politiske grunnfjell, Eidsvollsbygningen. Andelva, som en gang var ei fabelaktig ørretelv, ble landets Themsen, ei industrielv på godt og vondt. Lenger sør, mellom Strømmen og Lillestrøm, renner Sagelva. På det meste var 30 sagbruk i sving der, og hestesleder med plank kjørte i kø til hovedstaden. Elvene var grunnlaget for landets første storindustri — sagbrukene.

«Skogens grønne gull» fløt nedover vassdragene. Fløterne løp på glatte stokker og spytta snus. Plankeadelen fra Christiania holdt storslåtte selskaper på godsene sine. Hvert år passerte millioner av stokker sorteringsanlegget ved Fetsund, men i 1985 var det slutt. Da gikk det siste slepet over Øyeren, og tømmerfløtinga på Glomma var historie.

Vassdraget har vært både venn og fiende. I juni 1860 sto jernbanen mellom Lillestrøm og Leirsund under vann. Togene ble erstattet av dampskip, som navigerte etter hustakene som stakk opp av vannet. Og var det ikke flommer som herjet, hendte det at selve grunnen sviktet. Fra oktober 1795 til februar året etter kunne man gå tørrskodd over Vormas elveløp. Tesenfallet, leirskredet ved Tesen gård i Nes, demmet opp elva, og Mjøsa steg med åtte meter.

Ta en tur langs vassdragene! Oppdag nye verdener! Hurdalssjøen blinker blått mellom grankledde åsrygger. Sandstrender inviterer til badeliv, sjøen til fiske etter stor ørret og abbor. Langs Andelva kan du rusle på historisk mark, og fra bredden av Vorma kan du se sangsvaner i dampende frostrøyk en kald vinterdag. Nitelva, Leira og Losbyelva byr på jungelopplevelser for dem som padler. Nattergal og åkerrikse synger i varme forsommernetter, og beveren lurer rundt hver sving. Båtfolket kan tøffe rundt i et øylandskap som savner sidestykke i Norden. Nordre Øyeren er Norges Everglades, en frodig våtmark med «krokodiller» i sivet og et tjuetalls fiskeslag. Verdens beste
gjeddevann, sier noen. Her kan du følge naturens humørsvingninger, fra vinterens stille melankoli til sommerens hektiske båtliv. Øyerens mudderbanker er trekkfuglenes matstasjon, vår som høst.

Denne boka dekker området fra Akershus’ fylkesgrense i nord til Solbergfoss i Østfold i sør. Vi har ikke gått inn i marka, men fulgt sideelvene gjennom kulturlandskapet. Vi har fisket og padlet, ruslet på stier, spionert på bever og speidet etter fugl. Vi har møtt svømmende rådyr og elg. Vi har hørt tranenes rop og knoppsvanenes vingeslag. Vi har sett tåka letne over deltaet en råkald oktobermorgen og møtt vårens første vipe på Årnestangen.

Jo da, dette er ei bok om Øyeren og elvene, men like mye ei bok om entusiasme, om gjeddefiskernes lidenskap, båtfolkets tøff-tøff-lykke, fugleelskernes ekstase over en gjestende sibirsnipe, kajakkpadlernes himmelske fred og idealistenes utrettelige jobb med å bevare kulturminner. Vi hadde tenkt å lage ei bok om natur og friluftsliv, men ble virvlet inn i ei flommende elv av engasjement og idealisme. Det er det denne boka handler om. Det også.

Trær

Lavvokst fjellbjørk. Strynefjellet.

Ei lita øy i Nordre Øyeren naturreservat.

Bøkeskog. Halleberg i Sverige.

Vinterens første snøfall. Nordre Øyeren naturreservat.

Romeriksskogen speiler seg i en grytehullsjø på Hauersetertrinnet.

Furuskog på Finnskogen.

Furuskog på Hvaler.

Furustamme og høstfarget blåbærlyng.

Vår i Nordre Øyeren naturreservat.

Tidlig høst i Nordre Øyeren naturreservat.

På gjengrodde stier

En gang på begynnelsen av 90-tallet fikk jeg et oppdrag fra miljøvernavdelingen. Det gikk ut på å fotografere flere verneverdige kulturlandskap i fylket. Et av stedene jeg besøkte var en mange hundre år gammel finneplass langt inne på skauen, ikke så langt fra svenskegrensa.

Jeg ble advart om at det gamle ekteparet som bodde der var av det eksentriske slaget og at de ikke var særlig velvillig innstilt til besøkende. Det gikk historier om at de med børse i hånda møtte folk i bakken opp til gården og truet dem ned igjen til riksveien.

Men det var kanskje ikke så rart at de helst ville være for seg selv. Jeg har seinere hørt at de ble mye ertet og plaget for sin livsstil. De levde omtrent som folk gjorde for hundre år siden. Husene på plassen stod stort sett til nedfalls, kun det aller mest nødvendige vedlikehold ble gjort, og hygienen var det nok så som så med.

Det handler om å møte folk med respekt – også de som har valgt å leve et liv annerledes enn vi selv gjør. Johan og Anne var vant til å bli sett på som noen rare gamlinger langt inne på skauen. De hørte vel aldri noen si noe positivt om hjemmet sitt, og de var nok flaue over hvordan bygningene så ut. Desto mer rørende var det å se hvor glade de var over at det kom folk utenfra som mente plassen deres var et botanisk paradis. De viste meg rundt på engene for å se østlandets største bestand av solblom, et rart grantre, en spesielt stor og staselig einer, en fantastisk rik eng med ballblom, orkideer og bakkesøte. Disse folka, som jeg var blitt advart mot, viste seg å være to søte, gamle mennesker som jeg er glad for å ha blitt kjent med.

Plassen drev de omtrent som forfedrene hadde gjort i generasjoner før dem. Noen få sauer hadde de helt fram til ulven tok dem på begynnelsen av 90-tallet. Engene ble slått på gamlemåten, kunstgjødsel brukte de aldri og hvorfor skulle de ha traktor så lenge de hadde hest.

Johan hadde arbeid nede i bygda, mens Anne i sin tid tok på seg anleggsarbeide sammen med hesten. Helt til slutten av 80-tallet ryddet hun og hesten stein fra jordene, stablet dem opp til steingjerder og til en ny gårdsvei.

Johan og Anne ville ikke at jeg skulle ta bilde av husene på plassen eller nærbilde av dem selv. Jeg respekterte det, bortsett fra denne ene gangen da jeg snek meg til å få med husene i bakgrunnen. Her er de begge godt over 80 år. Nå som de begge er borte angrer jeg jo på at jeg ikke overtalte dem til å la meg ta noen portretter.

I 2007 kjørte jeg innom plassen på vei tilbake fra NNs høstmøte på Finnskogen. Da bodde Johan i en campingvogn nede ved hovedveien. Anne hadde gått bort året før, etter å ha bodd en stund på sykehjem.

I bekken nedenfor plassen har det vært demning, sag og kvern. I dag er det ikke mange spor å se etter virksomheten. Dette bildet og de følgende er tatt i 2011.

Utenfor bislaget til høyre satt jeg ofte i skyggen sammen med Johan og Anne. De fortalte om livet på skauen, om Johans tid i Garden og om Annes oppvekst innunder Gaustatoppen i Telemark, om jakt og fiske – og om rovdyr. De var ikke akkurat begeistret for at ulven var kommet tilbake til skogene. Jeg lot meg aldri lokke inn i en diskusjon om rovdyr – de hadde sin mening, jeg hadde min.

Johan døde i 2008. På krakken ved peisen ligger hundefløyta hans sammen med en tom pose pipetobakk.

Solblomst og marimeltrutevinge.

Nå er det kommet nye eiere på plassen. Folk som har respekt både for stedet og for de som en gang levde der. Låven er under restaurering og deler av enga som var i ferd med å gro igjen er blitt ryddet.

Men det vil aldri kunne bli slik det var dengang Johan og Anne levde…