Den nye boka – Øyeren og elvene – er ferdig!

Denne våren har stort sett gått med til å gjøre ferdig den nye boka Øyeren og elvene. Nå er den endelig ferdig og forlengst ute i bokhandlene. Responsen har vært over all forventning og boka har solgt svært bra i de to første ukene.

Til alle som vil kjøpe boka. Boka er til salgs i lokale bokhandlere rundt Øyeren. Den kan også bestilles i andre bokhandlere rundt i landet. I tillegg selges den gjennom flere nettbokhandlere. Men NB! noen nettbokhandlere har priset boka veldig høyt. Anbefalt utsalgspris er kr 398. Hvis du ikke får tak i boka til en fornuftig pris der du bor kan du kontakte forlaget direkte på mail post@norsknatur.no
Hilsen Øystein Søbye

Jeg har laget boka sammen med Sverre Solberg fra Lillestrøm, han har hatt hovedansvaret for teksten, mens jeg har hatt hovedansvar for bildene. Teksten under her er sakset fra bokas innledning.

Ved en kulp i ei elv
Kjenner du ei elv? Gå dit. Gå dit en vårmorgen, en sommerkveld, en høstdag. Kast en stein i vannet. Ringene blir borte. Elva er den samme, men aldri helt den samme likevel. Sånn er det med deg også. Du er deg, men ikke helt den samme som i går, som i fjor. Tidens elv, sier vi. Noen forbanner den, men det er lite vi kan gjøre.

Øyeren er ei elv, den også. «Ælva», sa folk. Du ser det bare ikke så godt. Vannet strømmer, tiden går. Øyeren er en kulp i ei elv, sier noen. Kulper er fine. Der er det fisk, og der er det stille. Du kan tenke at tiden står stille her. En hvilepause er det i hvert fall. Og du kan ta en hvilepause, du òg. Sette deg ned ved vannet. Se på speilbildet av deg sjøl og av skyene som driver forbi. Tenke over litt av hvert.

Det er slik vi håper denne boka er også. En kulp i livet. Kanskje kommer det noe drivende. Kanskje glitrer det i vannet. En fiskekropp. En tømmerstokk. Løv og greiner, gamle historier og nye muligheter. Elva gjør noe med deg. Tiden gjør noe med deg. Klokere kanskje? Eller bare litt eldre. Men hvilepauser er viktige. Kulper er viktige. Det er for få kulper i verden.

Vi har Jotunheimen og Lofoten, Vøringsfossen og Gjende. Naturhelligdommer på glansede postkort med fire språk. Norwegen, står det. Norvege, Norway, Norge. The land of the midnight sun. Vi har elver som renner som 17. mai-tog gjennom vår nasjonale bevissthet. Men Øyeren, hvor er vel det? Nordens største et eller annet? Et sted med mygg og fugl, flom og leire. Et sted man ikke har vært.

Hit kommer ikke busslaster med fotograferende japanere. Her seiler ingen cruiseskip med amerikanske pensjonister. På sett og vis er det likevel landets grunnfjell som «renner» her. Snøen som faller over Glittertind vil en dag smelte og sildre ned i en bekk som før eller siden renner ut i Øyeren. Fjellene slipes ned, og partiklene fraktes med elvene ut i deltaet, hvor de synker til bunns og danner øyer.

Fra Hurdalssjøen snirkler Andelva seg forbi landets politiske grunnfjell, Eidsvollsbygningen. Andelva, som en gang var ei fabelaktig ørretelv, ble landets Themsen, ei industrielv på godt og vondt. Lenger sør, mellom Strømmen og Lillestrøm, renner Sagelva. På det meste var 30 sagbruk i sving der, og hestesleder med plank kjørte i kø til hovedstaden. Elvene var grunnlaget for landets første storindustri — sagbrukene.

«Skogens grønne gull» fløt nedover vassdragene. Fløterne løp på glatte stokker og spytta snus. Plankeadelen fra Christiania holdt storslåtte selskaper på godsene sine. Hvert år passerte millioner av stokker sorteringsanlegget ved Fetsund, men i 1985 var det slutt. Da gikk det siste slepet over Øyeren, og tømmerfløtinga på Glomma var historie.

Vassdraget har vært både venn og fiende. I juni 1860 sto jernbanen mellom Lillestrøm og Leirsund under vann. Togene ble erstattet av dampskip, som navigerte etter hustakene som stakk opp av vannet. Og var det ikke flommer som herjet, hendte det at selve grunnen sviktet. Fra oktober 1795 til februar året etter kunne man gå tørrskodd over Vormas elveløp. Tesenfallet, leirskredet ved Tesen gård i Nes, demmet opp elva, og Mjøsa steg med åtte meter.

Ta en tur langs vassdragene! Oppdag nye verdener! Hurdalssjøen blinker blått mellom grankledde åsrygger. Sandstrender inviterer til badeliv, sjøen til fiske etter stor ørret og abbor. Langs Andelva kan du rusle på historisk mark, og fra bredden av Vorma kan du se sangsvaner i dampende frostrøyk en kald vinterdag. Nitelva, Leira og Losbyelva byr på jungelopplevelser for dem som padler. Nattergal og åkerrikse synger i varme forsommernetter, og beveren lurer rundt hver sving. Båtfolket kan tøffe rundt i et øylandskap som savner sidestykke i Norden. Nordre Øyeren er Norges Everglades, en frodig våtmark med «krokodiller» i sivet og et tjuetalls fiskeslag. Verdens beste
gjeddevann, sier noen. Her kan du følge naturens humørsvingninger, fra vinterens stille melankoli til sommerens hektiske båtliv. Øyerens mudderbanker er trekkfuglenes matstasjon, vår som høst.

Denne boka dekker området fra Akershus’ fylkesgrense i nord til Solbergfoss i Østfold i sør. Vi har ikke gått inn i marka, men fulgt sideelvene gjennom kulturlandskapet. Vi har fisket og padlet, ruslet på stier, spionert på bever og speidet etter fugl. Vi har møtt svømmende rådyr og elg. Vi har hørt tranenes rop og knoppsvanenes vingeslag. Vi har sett tåka letne over deltaet en råkald oktobermorgen og møtt vårens første vipe på Årnestangen.

Jo da, dette er ei bok om Øyeren og elvene, men like mye ei bok om entusiasme, om gjeddefiskernes lidenskap, båtfolkets tøff-tøff-lykke, fugleelskernes ekstase over en gjestende sibirsnipe, kajakkpadlernes himmelske fred og idealistenes utrettelige jobb med å bevare kulturminner. Vi hadde tenkt å lage ei bok om natur og friluftsliv, men ble virvlet inn i ei flommende elv av engasjement og idealisme. Det er det denne boka handler om. Det også.

Advertisements

Mislykket tiurleik – men desto mer vellykket orreleik!

Alle som har prøvd å fotografere på en tiurleik, vet at det kan være vanskelig. En tiurleik kan strekke seg over flere kvadratkilometer i skogen. Og selv om en finner spillplassen til en tiur er det langt fra sikkert at det er han som er sjefen – og røyene kommer bare til sjefen. Og har en først funnet sjefen så er det slett ikke sikkert at det er han som er sjefen neste år.

Men det er flere frustrasjoner i vente for en som vil ta bilder; har du funnet sjefen kan du være sikker på at han spiller bak teltet den første natta, og når du neste natt har snudd teltet spiller han der du håpet han skulle spille forrige natta. Men umulig er det ikke. Jeg fikk fine tiurbilder for et par år siden. Nå har jeg sammen med Pål Brenne utforsket en ny, lovende leik her i nærheten. Men selv ikke etter mange netter ute og utstrakt bruk av viltkameraer, har vi klart å lokalisere sjefen. Og selv om flere av viltkameraene har tatt en masse bilder har ikke vi klart å få noen festet til brikken selv. Desto mer frustrerende har det de siste ukene vært å lese alle begeistrede facebookmeldinger, med tilhørende knallbilder fra tiurleikene.

Bildet under er det beste jeg selv fikk på årets tiurleik – og det er jo sant og si ikke noen tiur  og heller lite å skryte av. I gamle dager hadde vi iblant konkurranser om kveldens dårligste bilde på BioFotomøtene – der kunne det kanskje hevdet seg.

De siste ukene har jeg vært hektisk opptatt med å gjøre ferdig boka Øyeren og elvene, som kommer fra trykkeriet den 30. mai. For noen dager siden leverte jeg de siste filene til trykkeriet, noen dager før beregnet. Da hadde jeg altså noen dager til overs. Tiurleiken orket jeg ikke prøve igjen etter alle bomturene, så jeg tok heller en tur på orreleiken, første turen i år.

På orreleikene skjer det alltid noe, det er som regel aldri forgjeves å legge seg til der. Tanken i år var å få noen gode slåssbilder, det har jeg ikke så mange av fra før.

Og slossing blei det. Ingen høner å se, så parringa er nok over for i år. Og det var færre haner enn vanlig. Det samme hører jeg fra andre orreleiker rundt omkring.

Det første spillet startet i 4-tida om morgenen. I gamle dager ville det vært umulig å fotografere under så lite lys, men med D3S går det som en lek.

Det første spillet var over i femtida. Jeg satt i stolen og halvsov mens jeg ventet. Da med ett kom denne karen inn fra høyre.

Det var litt etter fem, etter det første orrespillet og før det andre (om den hadde kommet litt før eller seinere ville jeg hatt orrhaner i forgrunnen). Så den komme luntende inn fra høyre, rundt femti meter fra teltet. Det tok litt tid før jeg trodde mine egne øyne og fikk rettet kameraet mot den. Da var den rett foran teltet. Den må ha hørt meg eller sett bevegelsen i kameraet, for den ser på meg i det bildet blir tatt. Kameraklikket fikk den til å stoppe og så stikke av innover myra. Den økte ikke farten, bare endret retning vekk fra meg. Fikk to gode bilder (de som er her i bloggen), og en haug dårlige mens den stakk + en uskarp video, videokameraet klarte ikke fokusere og hadde dessuten dugg på linsa. Men en ser jo dyret så den er god dokumentasjon – noe en kan trenge i disse tider.

Jeg har alltid håpet det skulle komme noe ekstra utpå myra under orreleiken; noen traner, en elg eller en rev. Men en ulv, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve- og det har ikke helt gått opp for meg enda…

Beversommer

Sesongen i Nordre Øyeren startet tidlig i år. Allerede i begynnelsen av april hadde jeg båten utpå. Jeg har stort sett arbeidet med boka om Øyeren og elvene som kommer utpå nyåret. Har lagt ned mye tid i å få gode bilder av havørn og fiskeørn, men det er vanskelige arter å komme innpå dette. Likevel har innsatsen betalt seg – et par-tre gode bilder har det blitt. Kommer til å legge dem ut med tid og stunder.

Fjoråret ble mye preget av beverfoto og jeg mener jeg nå har nok bilder for boka. Det har derfor ikke blitt så mange turer der jeg har fokusert på beverfoto. Men det er mye bever i området – og noen bilder har det blitt. Her er noen av dem.

Nå er det kaldt!

søndag 26. desember 2010

Det er lenge siden vi har hatt en så fin vinter her på Østlandet. Vi har jo så smått vent oss til regn og sur vind i november og desember, men slik ble det ikke i år. Allerede i midten av november var det godt skiføre og det har knapt vært en dag med ensifrede
minusgrader. Klarvær og kulde har vekslet med tåke og kulde slik at vegetasjonen
er dekket av rim. Og for et fantastisk lys det er nå i desember, særlig i timen
før og etter solnedgang. Det har blitt mange kalde dager ute med kameraet, men
nå har ryggen slått seg vrang så da blir det litt tid til å blogge om
naturbilder igjen.

Jeg starter med et nesten 20 år gammelt bilde. Under en opprydding i arkivet dukket det opp noen negativremser. De viste seg å komme fra en rull Kodak Ektar 25, en fantastisk film som desverre ikke har vært å få tak i de siste 15 årene. Filmen har ikke synlige korn i det hele tatt, og scann fra slike negativer banker det meste av filer du får fra dagens digitalkameraer.
Bildet over ble tatt i et bekkefar der vannsprut på vegetasjonen, i dette tilfelle markjordbær, hadde skapt et utall fantasifigurer. Noen ser ikke mer enn en isformasjon i dette bildet, men om du ser litt nærmere etetr så ser du kanskje øyenbryn og øyne, en lang, krokete nese og en litt veik hake…
Øyeren og elvene Vorma og Glomma er viktige overvintringsplasser for sangsvanene. De siste årene har det blitt færre svaner og ornitologene snakker om at trekkmønsteret kan være i ferd med å endre seg. Disse svanene holder til i et isfritt område nedenfor et av kraftverkene i Glomma.
Fra kontorvinduet har jeg utsikt over et lite jorde. I skaukanten har jeg en foringsplass for rådyr. Denne geita har nettopp spist seg mett på brød og grønnsaker og slukker tørsten med å slikke i seg litt rim.
Iblant, når det er riktig kaldt, fryser fuktigheten i lufta til små iskrystaller som sakte synker ned mot bakken. I bildet over ligger tusenvis av slike iskrystaller i motlys, og ute av fokus, bak den rimkledde kvisten.
Avslutter med et bilde fra Fetsund Lenser i Glomma – tatt i den magiske timen etter solnedgang.