På gjengrodde stier

En gang på begynnelsen av 90-tallet fikk jeg et oppdrag fra miljøvernavdelingen. Det gikk ut på å fotografere flere verneverdige kulturlandskap i fylket. Et av stedene jeg besøkte var en mange hundre år gammel finneplass langt inne på skauen, ikke så langt fra svenskegrensa.

Jeg ble advart om at det gamle ekteparet som bodde der var av det eksentriske slaget og at de ikke var særlig velvillig innstilt til besøkende. Det gikk historier om at de med børse i hånda møtte folk i bakken opp til gården og truet dem ned igjen til riksveien.

Men det var kanskje ikke så rart at de helst ville være for seg selv. Jeg har seinere hørt at de ble mye ertet og plaget for sin livsstil. De levde omtrent som folk gjorde for hundre år siden. Husene på plassen stod stort sett til nedfalls, kun det aller mest nødvendige vedlikehold ble gjort, og hygienen var det nok så som så med.

Det handler om å møte folk med respekt – også de som har valgt å leve et liv annerledes enn vi selv gjør. Johan og Anne var vant til å bli sett på som noen rare gamlinger langt inne på skauen. De hørte vel aldri noen si noe positivt om hjemmet sitt, og de var nok flaue over hvordan bygningene så ut. Desto mer rørende var det å se hvor glade de var over at det kom folk utenfra som mente plassen deres var et botanisk paradis. De viste meg rundt på engene for å se østlandets største bestand av solblom, et rart grantre, en spesielt stor og staselig einer, en fantastisk rik eng med ballblom, orkideer og bakkesøte. Disse folka, som jeg var blitt advart mot, viste seg å være to søte, gamle mennesker som jeg er glad for å ha blitt kjent med.

Plassen drev de omtrent som forfedrene hadde gjort i generasjoner før dem. Noen få sauer hadde de helt fram til ulven tok dem på begynnelsen av 90-tallet. Engene ble slått på gamlemåten, kunstgjødsel brukte de aldri og hvorfor skulle de ha traktor så lenge de hadde hest.

Johan hadde arbeid nede i bygda, mens Anne i sin tid tok på seg anleggsarbeide sammen med hesten. Helt til slutten av 80-tallet ryddet hun og hesten stein fra jordene, stablet dem opp til steingjerder og til en ny gårdsvei.

Johan og Anne ville ikke at jeg skulle ta bilde av husene på plassen eller nærbilde av dem selv. Jeg respekterte det, bortsett fra denne ene gangen da jeg snek meg til å få med husene i bakgrunnen. Her er de begge godt over 80 år. Nå som de begge er borte angrer jeg jo på at jeg ikke overtalte dem til å la meg ta noen portretter.

I 2007 kjørte jeg innom plassen på vei tilbake fra NNs høstmøte på Finnskogen. Da bodde Johan i en campingvogn nede ved hovedveien. Anne hadde gått bort året før, etter å ha bodd en stund på sykehjem.

I bekken nedenfor plassen har det vært demning, sag og kvern. I dag er det ikke mange spor å se etter virksomheten. Dette bildet og de følgende er tatt i 2011.

Utenfor bislaget til høyre satt jeg ofte i skyggen sammen med Johan og Anne. De fortalte om livet på skauen, om Johans tid i Garden og om Annes oppvekst innunder Gaustatoppen i Telemark, om jakt og fiske – og om rovdyr. De var ikke akkurat begeistret for at ulven var kommet tilbake til skogene. Jeg lot meg aldri lokke inn i en diskusjon om rovdyr – de hadde sin mening, jeg hadde min.

Johan døde i 2008. På krakken ved peisen ligger hundefløyta hans sammen med en tom pose pipetobakk.

Solblomst og marimeltrutevinge.

Nå er det kommet nye eiere på plassen. Folk som har respekt både for stedet og for de som en gang levde der. Låven er under restaurering og deler av enga som var i ferd med å gro igjen er blitt ryddet.

Men det vil aldri kunne bli slik det var dengang Johan og Anne levde…

4 thoughts on “På gjengrodde stier

  1. En slik «god» historie om noen som ikke var helt A4🙂 Var helt sikkert en fin opplevelse å bli kjent med dem og de hadde jo en spesiell plass.
    Er nå likevel godt at plassen blir holdt i hevd av noen med respekt for de som bodde der før og den historien plassen bærer på.
    Og som vanlig fine bilder Øystein og spesielt nr 4 gjorde inntrykk🙂

  2. Artig lesning,Øystein. Jeg jobber sammen med eierne med istandsettingen av plassen. En viktig del av arbeidet er å bevare skogfinneplassen slik Johan og Anne bodde. Plassen har vært griseheldig med sine nye eiere. Håper du stikker innom og dokumenterer også den kommende delen av stedets historie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s