Denne våren har stort sett gått med til å gjøre ferdig den nye boka Øyeren og elvene. Nå er den endelig ferdig og forlengst ute i bokhandlene. Responsen har vært over all forventning og boka har solgt svært bra i de to første ukene.
Til alle som vil kjøpe boka. Boka er til salgs i lokale bokhandlere rundt Øyeren. Den kan også bestilles i andre bokhandlere rundt i landet. I tillegg selges den gjennom flere nettbokhandlere. Men NB! noen nettbokhandlere har priset boka veldig høyt. Anbefalt utsalgspris er kr 398. Hvis du ikke får tak i boka til en fornuftig pris der du bor kan du kontakte forlaget direkte på mail post@norsknatur.no
Hilsen Øystein Søbye
Jeg har laget boka sammen med Sverre Solberg fra Lillestrøm, han har hatt hovedansvaret for teksten, mens jeg har hatt hovedansvar for bildene. Teksten under her er sakset fra bokas innledning.
Ved en kulp i ei elv
Kjenner du ei elv? Gå dit. Gå dit en vårmorgen, en sommerkveld, en høstdag. Kast en stein i vannet. Ringene blir borte. Elva er den samme, men aldri helt den samme likevel. Sånn er det med deg også. Du er deg, men ikke helt den samme som i går, som i fjor. Tidens elv, sier vi. Noen forbanner den, men det er lite vi kan gjøre.
Øyeren er ei elv, den også. «Ælva», sa folk. Du ser det bare ikke så godt. Vannet strømmer, tiden går. Øyeren er en kulp i ei elv, sier noen. Kulper er fine. Der er det fisk, og der er det stille. Du kan tenke at tiden står stille her. En hvilepause er det i hvert fall. Og du kan ta en hvilepause, du òg. Sette deg ned ved vannet. Se på speilbildet av deg sjøl og av skyene som driver forbi. Tenke over litt av hvert.
Det er slik vi håper denne boka er også. En kulp i livet. Kanskje kommer det noe drivende. Kanskje glitrer det i vannet. En fiskekropp. En tømmerstokk. Løv og greiner, gamle historier og nye muligheter. Elva gjør noe med deg. Tiden gjør noe med deg. Klokere kanskje? Eller bare litt eldre. Men hvilepauser er viktige. Kulper er viktige. Det er for få kulper i verden.
Vi har Jotunheimen og Lofoten, Vøringsfossen og Gjende. Naturhelligdommer på glansede postkort med fire språk. Norwegen, står det. Norvege, Norway, Norge. The land of the midnight sun. Vi har elver som renner som 17. mai-tog gjennom vår nasjonale bevissthet. Men Øyeren, hvor er vel det? Nordens største et eller annet? Et sted med mygg og fugl, flom og leire. Et sted man ikke har vært.
Hit kommer ikke busslaster med fotograferende japanere. Her seiler ingen cruiseskip med amerikanske pensjonister. På sett og vis er det likevel landets grunnfjell som «renner» her. Snøen som faller over Glittertind vil en dag smelte og sildre ned i en bekk som før eller siden renner ut i Øyeren. Fjellene slipes ned, og partiklene fraktes med elvene ut i deltaet, hvor de synker til bunns og danner øyer.
Fra Hurdalssjøen snirkler Andelva seg forbi landets politiske grunnfjell, Eidsvollsbygningen. Andelva, som en gang var ei fabelaktig ørretelv, ble landets Themsen, ei industrielv på godt og vondt. Lenger sør, mellom Strømmen og Lillestrøm, renner Sagelva. På det meste var 30 sagbruk i sving der, og hestesleder med plank kjørte i kø til hovedstaden. Elvene var grunnlaget for landets første storindustri — sagbrukene.
«Skogens grønne gull» fløt nedover vassdragene. Fløterne løp på glatte stokker og spytta snus. Plankeadelen fra Christiania holdt storslåtte selskaper på godsene sine. Hvert år passerte millioner av stokker sorteringsanlegget ved Fetsund, men i 1985 var det slutt. Da gikk det siste slepet over Øyeren, og tømmerfløtinga på Glomma var historie.
Vassdraget har vært både venn og fiende. I juni 1860 sto jernbanen mellom Lillestrøm og Leirsund under vann. Togene ble erstattet av dampskip, som navigerte etter hustakene som stakk opp av vannet. Og var det ikke flommer som herjet, hendte det at selve grunnen sviktet. Fra oktober 1795 til februar året etter kunne man gå tørrskodd over Vormas elveløp. Tesenfallet, leirskredet ved Tesen gård i Nes, demmet opp elva, og Mjøsa steg med åtte meter.
Ta en tur langs vassdragene! Oppdag nye verdener! Hurdalssjøen blinker blått mellom grankledde åsrygger. Sandstrender inviterer til badeliv, sjøen til fiske etter stor ørret og abbor. Langs Andelva kan du rusle på historisk mark, og fra bredden av Vorma kan du se sangsvaner i dampende frostrøyk en kald vinterdag. Nitelva, Leira og Losbyelva byr på jungelopplevelser for dem som padler. Nattergal og åkerrikse synger i varme forsommernetter, og beveren lurer rundt hver sving. Båtfolket kan tøffe rundt i et øylandskap som savner sidestykke i Norden. Nordre Øyeren er Norges Everglades, en frodig våtmark med «krokodiller» i sivet og et tjuetalls fiskeslag. Verdens beste
gjeddevann, sier noen. Her kan du følge naturens humørsvingninger, fra vinterens stille melankoli til sommerens hektiske båtliv. Øyerens mudderbanker er trekkfuglenes matstasjon, vår som høst.
Denne boka dekker området fra Akershus’ fylkesgrense i nord til Solbergfoss i Østfold i sør. Vi har ikke gått inn i marka, men fulgt sideelvene gjennom kulturlandskapet. Vi har fisket og padlet, ruslet på stier, spionert på bever og speidet etter fugl. Vi har møtt svømmende rådyr og elg. Vi har hørt tranenes rop og knoppsvanenes vingeslag. Vi har sett tåka letne over deltaet en råkald oktobermorgen og møtt vårens første vipe på Årnestangen.
Jo da, dette er ei bok om Øyeren og elvene, men like mye ei bok om entusiasme, om gjeddefiskernes lidenskap, båtfolkets tøff-tøff-lykke, fugleelskernes ekstase over en gjestende sibirsnipe, kajakkpadlernes himmelske fred og idealistenes utrettelige jobb med å bevare kulturminner. Vi hadde tenkt å lage ei bok om natur og friluftsliv, men ble virvlet inn i ei flommende elv av engasjement og idealisme. Det er det denne boka handler om. Det også.
%2BPortrett,%2BRunde%2Bmai%2B2010.jpg "Naturfoto Einar Hugnes"){kind=small}
Bak syv blåner 