Mislykket tiurleik – men desto mer vellykket orreleik!

Alle som har prøvd å fotografere på en tiurleik, vet at det kan være vanskelig. En tiurleik kan strekke seg over flere kvadratkilometer i skogen. Og selv om en finner spillplassen til en tiur er det langt fra sikkert at det er han som er sjefen – og røyene kommer bare til sjefen. Og har en først funnet sjefen så er det slett ikke sikkert at det er han som er sjefen neste år.

Men det er flere frustrasjoner i vente for en som vil ta bilder; har du funnet sjefen kan du være sikker på at han spiller bak teltet den første natta, og når du neste natt har snudd teltet spiller han der du håpet han skulle spille forrige natta. Men umulig er det ikke. Jeg fikk fine tiurbilder for et par år siden. Nå har jeg sammen med Pål Brenne utforsket en ny, lovende leik her i nærheten. Men selv ikke etter mange netter ute og utstrakt bruk av viltkameraer, har vi klart å lokalisere sjefen. Og selv om flere av viltkameraene har tatt en masse bilder har ikke vi klart å få noen festet til brikken selv. Desto mer frustrerende har det de siste ukene vært å lese alle begeistrede facebookmeldinger, med tilhørende knallbilder fra tiurleikene.

Bildet under er det beste jeg selv fikk på årets tiurleik – og det er jo sant og si ikke noen tiur  og heller lite å skryte av. I gamle dager hadde vi iblant konkurranser om kveldens dårligste bilde på BioFotomøtene – der kunne det kanskje hevdet seg.

De siste ukene har jeg vært hektisk opptatt med å gjøre ferdig boka Øyeren og elvene, som kommer fra trykkeriet den 30. mai. For noen dager siden leverte jeg de siste filene til trykkeriet, noen dager før beregnet. Da hadde jeg altså noen dager til overs. Tiurleiken orket jeg ikke prøve igjen etter alle bomturene, så jeg tok heller en tur på orreleiken, første turen i år.

På orreleikene skjer det alltid noe, det er som regel aldri forgjeves å legge seg til der. Tanken i år var å få noen gode slåssbilder, det har jeg ikke så mange av fra før.

Og slossing blei det. Ingen høner å se, så parringa er nok over for i år. Og det var færre haner enn vanlig. Det samme hører jeg fra andre orreleiker rundt omkring.

Det første spillet startet i 4-tida om morgenen. I gamle dager ville det vært umulig å fotografere under så lite lys, men med D3S går det som en lek.

Det første spillet var over i femtida. Jeg satt i stolen og halvsov mens jeg ventet. Da med ett kom denne karen inn fra høyre.

Det var litt etter fem, etter det første orrespillet og før det andre (om den hadde kommet litt før eller seinere ville jeg hatt orrhaner i forgrunnen). Så den komme luntende inn fra høyre, rundt femti meter fra teltet. Det tok litt tid før jeg trodde mine egne øyne og fikk rettet kameraet mot den. Da var den rett foran teltet. Den må ha hørt meg eller sett bevegelsen i kameraet, for den ser på meg i det bildet blir tatt. Kameraklikket fikk den til å stoppe og så stikke av innover myra. Den økte ikke farten, bare endret retning vekk fra meg. Fikk to gode bilder (de som er her i bloggen), og en haug dårlige mens den stakk + en uskarp video, videokameraet klarte ikke fokusere og hadde dessuten dugg på linsa. Men en ser jo dyret så den er god dokumentasjon – noe en kan trenge i disse tider.

Jeg har alltid håpet det skulle komme noe ekstra utpå myra under orreleiken; noen traner, en elg eller en rev. Men en ulv, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve- og det har ikke helt gått opp for meg enda…