En gang på begynnelsen av 90-tallet fikk jeg et oppdrag fra miljøvernavdelingen. Det gikk ut på å fotografere flere verneverdige kulturlandskap i fylket. Et av stedene jeg besøkte var en flere hundre år gammel finneplass langt inne på skauen, ikke så langt fra svenskegrensa.
Jeg ble advart om at det gamle ekteparet som bodde der var av det eksentriske slaget og at de ikke var særlig velvillig innstilt til besøkende. Det gikk historier om at de møtte folk i bakken opp til gården med børse i hånda og kjeppjaget dem ned på riksveien.
Men det var kanskje ikke så rart at de likte å holde seg for seg selv. Jeg har seinere hørt at de ble mye ertet og plaget for sin livsstil. De levde omtrent som folk gjorde for hundre år siden. Husene på plassen stod stort sett til nedfalls, kun det aller mest nødvendige vedlikehold ble gjort, og hygienen var det nok så som så med.
Det handler om å møte folk med respekt, selv om de har valgt å leve et liv annerledes enn oss selv. Johan og Anne var vant til å bli sett på som noen raringer langt inne på skauen. De hørte vel aldri noen si noe positivt om hjemmet deres, og de var nok flaue over hvordan bygningene så ut. Desto mer rørende var det å se hvor glade de var over at det kom folk utenfra som mente plassen deres var et botanisk paradis. De viste meg rundt på engene for å se østlandets største bestand av solblom, et rart grantre, en spesielt stor og staselig einer, en fantastisk rik eng med ballblom, orkideer og bakkesøte. Disse folka, som jeg var blitt advart mot, viste seg å være to søte, gamle mennesker som jeg er glad for å ha blitt kjent med.
Plassen drev de omtrent som forfedrene hadde gjort i generasjoner. Noen få sauer hadde de helt fram til ulven tok dem på begynnelsen av 90-tallet. Engene ble slått på gamlemåten, kunstgjødsel brukte de aldri.
Johan hadde arbeid nede i bygda, mens Anne i sin tid tok på seg anleggsarbeide sammen med hesten. Helt til slutten av 80-tallet ryddet hun og hesten stein fra jordene, stablet dem opp til steingjerder og en ny vei opp til plassen.
Johan og Anne ville ikke at jeg skulle ta bilde av husene på plassen eller nærbilde av dem selv. Jeg respekterte det, bortsett fra denne ene gangen da jeg snek meg til å få med husene i bakgrunnen. Nå som de begge er borte angrer jeg jo på at jeg ikke overtalte dem til noen portretter.
I 2007 kjørte jeg innom plassen på vei tilbake fra NNs høstmøte på Finnskogen. Da bodde Johan i en campingvogn nede ved hovedveien. Anne hadde gått bort året før, etter å ha bodd en stund på sykehjem.
I bekken nedenfor plassen har det vært demning, sag og kvern. I dag er det ikke mange spor å se etter virksomheten. Dette bildet og de følgende er tatt i 2011.
Utenfor bislaget til høyre satt jeg ofte i skyggen sammen med Johan og Anne. De fortalte om livet på skauen, om Johans tid i Garden og om Annes oppvekst innunder Gaustatoppen i Telemark, om jakt og fiske – og om rovdyr. De var ikke akkurat begeistret for at ulven var kommet tilbake til skogene. Jeg lot meg aldri lokke inn i en diskusjon om rovdyr – de hadde sin mening, jeg hadde min.
Johan døde i 2008. På krakken ved peisen ligger Johans hundefløyte sammen med en tom pose pipetobakk.
Solblomst og marimeltrutevinge.
Nå er det kommet nye eiere på plassen. Folk som har respekt både for stedet og for de som en gang levde der. Låven er i ferd med å bli restaurert og deler av enga som var i ferd med å gro igjen er blitt ryddet.
Men det vil aldri kunne bli slik det var den gang Johan og Anne levde…
Bak syv blåner 